Ting går ikke alltid som tenkt.....

I forbindelse med drømmen om mitt første kull har jeg tenkt på det utroligste som kan oppstå som problem og på beste måte forsøkt å forberede meg på det. Men, en ting var jeg lite forberedt på – selve parringen…. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, men det hadde jeg rett og slett ikke sett på som et mulig problem….. Jaja, en lærer så lenge en lever er det noe som heter – og en får bare håpe at det virkelig er slik!
Fredag kjørte vi av gårde for å møte Harry og lørdag formiddag var tiden kommet. Vi møtte frem hjemme hos han og håpte at nå var Zelante klar….. Harry var klar – men ikke Zelante. Jeg har hørt at en må holde tispa under selve ”akten”, og var forberedt på det – men hvor hardt/ fast skal en holde? Det er greit å passe på at hun ikke skal bite etter hanhunden, men skal en holde henne fast når hun ikke vil? Harry er en erfaren hanhund og har vært med på ett og annet før. Så vi tolket det slik at Zelante var ”nesten klar”, men ikke helt og at det var derfor hun ikke ville. Søndagen kom vi tilbake og nå gjorde Zelante seg til så godt hun kunne – men Harry ville ikke…... På ettermiddagen ble han mer interessert – og da stilte Zelante seg opp, men det var ikke så lett å treffe der en skulle treffe, og det ble ingenting ut av det….. Mandag morgen troppet vi opp hos veterinær for å få tatt utstryk – han mente at det kunne være enten rett før eller midt i den perioden Zelante var klart for parring. Så vi tok oss en tur til Harry igjen, men nå var ingen av de interesserte…. Vi snakket med dyrlegen igjen, og han mente at det betydde at vi mest sannsynlig var for tidlig ute og at dersom vi ventet en dag eller to – så ville det ordne seg. Men, det var ikke så lett – vi måtte hjem og på jobb.

Det er utrolig mange tanker som har rast rundt i hodet denne helgen. Skulle jeg holdt henne ”fastere”? Skal jeg skynde meg å lete etter en annen hanhund +++. Konklusjonen jeg har tatt er at dersom jeg må holde Zelante skikkelig fast for å få en vellykket parring – så kommer det nok ikke til å bli noe kull på henne. For meg vil det føles som voldtekt. Forholdet mellom meg og Zelante er nemlig slik at hun stoler utrolig på meg. Dersom det er noe hun ikke vil, er det nok at jeg holder rundt henne og snakker beroligende, da er hun med på det meste. Derfor tror jeg at dersom hun er klar til å bli parret, så skal det ikke være nødvendig å holde henne fast.

Jeg har brukt et halvt år på å finne Harry, da blir det feil å bruke en dag for å finne en hanhund som tilfeldigvis bor i nærheten og kan brukes – det er ikke på den måten jeg vil drive oppdrett! Jeg har på en måte dårlig samvittighet ovenfor de som går og venter på valp etter Zelante, samtidig så tenker jeg at grunnen til at de venter på valp etter henne – er jo det gode gemyttet og den gode helsen. Dersom jeg nå senker på kravene mine til hanhunden – bare for å få ei parring på denne løpetida, så vil jeg ikke kunne si med like god samvittighet at jeg har gjort mitt beste for å avle frem et godt kull – og det er vel egentlig da jeg virkelig bør få dårlig samvittighet, eller?

Resultatet av helga er at vi har kjørt nesten 180 mil, Zelante er ikke blitt parret – og jeg føler meg skikkelig dum!

I løpet av helga har jeg søkt mange råd, noen av de er som følger;
· Hold henne fast, men ikke hardt (hvor går grensen?)
· Hanhunden vet når tida er der (men hva når tispa ikke vil?)
· Blodet blir lysere enn tidligere (har aldri før ni-glodd så mye på blodflekker før – om de er blitt lysere… tja…..)
· Tispa blir mykere rundt kjønnsåpningen (kanskje er hun det – og kanskje er hun det ikke, må finne noe å sammenligne med til neste gang!)
· Tispa vet når det er riktig tid (men hva når hanhunden ikke vil da?)
· Gi tispa egg i fra løpetiden starter – litt sent, kanskje neste gang?
· Ta blodprøve før du reiser til hanhunden. Det rådet var virkelig bra! Og jeg fikk det før vi reiste. Men, siden vi skulle kjøre så langt og jeg måtte til Bergen (tre timer å kjøre hver vei i feil retning) for å kunne ta prøve og få resultatet samme dag – så ble det ikke så lett å få til rent praktisk….
· Ta ustryk – ja, det prøvde vi,og dyrlegen sa - kanskje nå - og kanskje om ei stund….
· Ha god tid (ja – det forstår vi, men ikke alltid like lett å få til rent praktisk når en er i jobb og skal kjøre så langt….)
Slik gikk det altså med vårt første parringsforsøk. Akkurat nå lurer jeg veldig på hvordan det i all verden kan bli tyvparringer når det skal være så vanskelig…..
Jeg gir ikke opp, neste mulighet blir på løpetid i desember / januar. Det jeg kommer til å gjøre nå, er først og fremst å få Zelante testet mht Cardio – dersom hun er fri, blir det flere hanner å velge mellom. Jeg kommer til å bruke de neste månedene på å finne en hanhund i nærheten av der vi bor. På den måten er vi ikke avhengige av å ta så mye fri fra jobben, og det blir mye lettere å tilpasse timingen. Aller helst ønsker jeg å finne en hanhund som bor i nærheten av Bergen, da kan jeg få tatt blodprøver av henne for å finne hvor i syklusen hun er. Jeg kjenner også andre som driver med oppdrett der og som jeg vet trener positivt på samme måte som jeg. De kan jeg ta kontakt med og spørre om noen kan være med på parringen og rettlede meg.

Harry er en kjempehund! Kanskje kommer vi til å spørre Agneta om å få låne han en gang senere. Han er en veldig trivelig og fin hanhund – akkurat slik jeg mener at hanner skal være! Det er synd det ikke ble klaff denne gangen, men slik er livet og det kommer flere muligheter. Jeg tror at valpene hadde blitt så bra som jeg trodde på forhånd, fine, rolige og med godt gemytt - perfekte familiehunder med andre ord.

Skuffelsen var stor, men det har gått fort over. Nå legger jeg planer for sosialisering på våren i stedet for på høsten - og med tanke på vær og temperaturer så er det så utrolig mye mer vi kan gjøre da. Kanskje de skal få være med å pusse båt i 7 ukers alderen?