Zelante har vært (er) syk

Det er alltid lett å fortelle om gode tider når en har hund. Denne gangen forteller jeg om ei tid vi har hatt som ikke har vært like lett...

Zelante har alltid vært rolig av seg. Iallefall om en sammenligner med de andre hundene jeg har hatt. I tillegg har Zelante alltid hatt roen - det har ikke vært lett å stresse henne opp....

I vinter begynte Zelante å bli ENDA roligere, så rolig at det ikke var til å tro. Hun begynner å dra på årene og da er det jo normalt at også hunder blir roligere, men hvor rolige kan de bli liksom...?
Det var i tillegg (veldig) små ting i oppførselsen til Zelante som endret seg. Av og til ville hun ikke gå trappa vår, det var umulig å finne en sammenheng i de gangene ho ikke ville gå trappa og vi tenkte at det gjerne var en fix idè. Zelante begynte også å drikke vann fra vannskålen, det har ho aldri gjort. Selv om hun alltid har hatt ferskt vann tilgjengelig - så ville ho bare drikke fra vasken, ho stod utenfor badedøren og slo på den med potene helt til vi kom og satte på springen. Nå ville ho ikke lenger ha vann fra vasken, uansett hva vi gjorde. Ho begynte å drikke vann til helt andre tider enn normalt ikke noe mer enn normalt - men til helt andre tider. I skogen kunne hun gå som en snegle - eller plutselig løpe villman (selv om det sjeldent varte lenge). Ho har alltid vært kosete - nå ble ho ekstremt kosete og skulle hele tiden ligge på fanget. Av og til - med ukers mellomrom kunne ho få skjelvinger, de var så små og varte så kort at jeg aldri var helt sikker på at hun virkelig hadde hatt de....  Jeg grublet og tenkte har ho vondt, ser hun dårlig.... Men det var umulig å finne en sammenheng i noe som helst og derfor var muligheten også at jeg bare innbilte meg ting....
Midt opp i det hele var jeg gjennom ei svært tøff tid på jobb og jeg vet at mitt humør lett påvirker Zelante. Likevel var jeg bekymret. Jeg snakket med venner og familie om Zelante som var blitt så rolig, alle minte meg på at Zelante ER en rolig hund og at det sikkert bare var alderen- men hvor rolig kan en hund egentlig bli?

Det endte med at jeg valgte å få henne skikkelig sjekket hos dyrlege. Jeg er så heldig å ha en svært god veterinærklinikk i nærheten som jeg har brukt i alle år jeg har hatt hund - så de kjenner meg. De kjenner egentlig ikke Zelante så godt fordi hun har alltid vært frisk... Når jeg bestilte timen, sa jeg som sant var at det mest sannsynlig var jeg som trengte å bli beroliget.
Vi kom til timen til vår favorittdyrlege og jeg forklarte alle de små tingene som jeg ikke syntes stemte lenger - ingen store og utslagsgivende, bare mange små. Når jeg var ferdig å fortelle, sa han umiddelbart at han hadde en mistanke men at han ville ta en grundig undersøkelse først. og hun ble undersøkt fra topp til tå før det til slutt ble tatt blodprøver. Han fortalte at han mistenkte lavt stoffskifte og svar på prøvene ville vi få neste dag.

Dagen etter ringte han og fortalte at mistanken var rett og at prøvene ble sendt videre for å få nøyaktige verdier slik at han visste dosering på medisinene. Det var en lettelse både å få vite hva det var - og ikke minst at det var noe som lett kunne behandles med medisiner. Det viser seg at lavt stoffskifte ikke er unormalt for hunder over 6-7 år.

Zelante startet på medisinene og selv om dyrlegen sa at det tar tid før vi vil se bedring, så gikk vi og kikket og håpte hver dag. Det var en dag hun var i bedre form - ellers gikk det mer motsatt vei. Ho ble roligere og roligere og orket bokstaveligtalt ingen ting. I ferien var det ille, vi var på seiltur og Zelante ville ikke gå turer når vi lå i land i det hele tatt. Vi måtte mer eller mindre tvinge henne til å ta doturene. Ombord ville hun bare ligge på fanget mitt, helst med et pledd rundt seg. Når vi kom hjem etter ferien var det en kveld ho var på en liten halvtimes tur. Ho gikk greit i starten og viste at ho ville på tur, men på veien tilbake ble ho bare mer og mer sliten. Når ho kom hjem var ho helt "tom" og la seg rett ned og orket ingenting. Når vi prøvde å legge henne bedre tilrette, begynte hun å skjelve. Der og da trodde vi virkelig at vi snart kom til å miste Zelante. Den dagen var vendepunktet! Dagene etter begynte Zelante sakte men sikkert å være mer aktiv. Ho viste at ho ville gå tur, ho begynte å løpe litt sammen med andre hunder og ho hopper på folk som hun kjenner og er glad i.
Det har vært utrolig vanskelig å vite hva en skulle gjøre. En er "innprentet" med at hunder trenger så og så mye aktivitet - hva gjør en da når hunden ikke vil? Heldigvis har vi god dialog med dyrlegen. Han er klar på at når Zelante er tom - så er hun tom. Da har hun ingen reserver å hente og må bare få ta den tiden hun trenger til å hente seg inn.

Nå har det gått noen uker og Zelante viser til vår store glede stadig bedring. Ho er begynt å mase på tur og etter turen så slapper ho bare av en liten stund før ho har lyst til at vi skal begynne å trene eller gjøre noe annet gøy. Vi er strålende glade for bedringen og når Zelante vil ha oppmerksomhet - så får hun den :)

Vi har fortsatt en lang vei å gå. I løpet av disse månedene har Zelante mistet svært mye muskelmasse. Nå venter jeg bare på at jeg er sikker på overskuddet hennes, så skal vi begynne å gå å svømme for å få bygget muskler strukturert. Zelante er jevnlig til kontroll hos dyrlegen for å sjekke at hun får riktig dose medisin. Medisin skal hun ha resten av livet og ho begynner å bli god på blodprøver. Medisin ser hun på som godbiter, så når jeg spør om ho vil ha medisin - kommer ho løpende.

Jeg fikk skryt hos dyrlegen fordi jeg oppdaget stoffskifte problemene hennes tidlig. Det er en snikende sykdom som ikke er så lett å se komme. Derfor er det mange som overser det i starten, eller tror som jeg at det er normale endringer og at en innbiller seg ting. Det er også årsaken til at jeg skriver denne historien - slik at andre kanskje tidlig kan reagere på små ting som endrer seg hos en gammel hund..... Personlig ønsker jeg at jeg ikke hadde vært så opptatt av meg og jobben at jeg hadde tatt henne til dyrlegen enda tidligere. Kanskje hadde hun sluppet den siste slappe delen da - men det kommer vi nok aldri til å få vite. Derfor er jeg nå bare så inderlig glad for å se at ho er i stor bedring og for å vite at tross sykdommen kan hun bli svært gammel :)

Ingen kommentarer: