Det er alltid lett å fortelle om gode tider når en har hund. Denne gangen forteller jeg om ei tid vi har hatt som ikke har vært like lett...
Zelante har alltid vært rolig av seg. Iallefall om en
sammenligner med de andre hundene jeg har hatt. I tillegg har Zelante alltid
hatt roen - det har ikke vært lett å stresse henne opp....
I vinter begynte Zelante å bli ENDA roligere, så rolig at
det ikke var til å tro. Hun begynner å dra på årene og da er det jo normalt at
også hunder blir roligere, men hvor rolige kan de bli liksom...?
Det var i tillegg (veldig) små ting i oppførselsen til
Zelante som endret seg. Av og til ville hun ikke gå trappa vår, det var umulig
å finne en sammenheng i de gangene ho ikke ville gå trappa og vi tenkte at det
gjerne var en fix idè. Zelante begynte også å drikke vann fra vannskålen, det
har ho aldri gjort. Selv om hun alltid har hatt ferskt vann tilgjengelig - så ville
ho bare drikke fra vasken, ho stod utenfor badedøren og slo på den med potene
helt til vi kom og satte på springen. Nå ville ho ikke lenger ha vann fra
vasken, uansett hva vi gjorde. Ho begynte å drikke vann til helt andre tider
enn normalt ikke noe mer enn normalt - men til helt andre tider. I skogen kunne
hun gå som en snegle - eller plutselig løpe villman (selv om det sjeldent varte
lenge). Ho har alltid vært kosete - nå ble ho ekstremt kosete og skulle hele
tiden ligge på fanget. Av og til - med ukers mellomrom kunne ho få skjelvinger,
de var så små og varte så kort at jeg aldri var helt sikker på at hun virkelig
hadde hatt de.... Jeg grublet og tenkte
har ho vondt, ser hun dårlig.... Men det var umulig å finne en sammenheng i noe
som helst og derfor var muligheten også at jeg bare innbilte meg ting....
Midt opp i det hele var jeg gjennom ei svært tøff tid på
jobb og jeg vet at mitt humør lett påvirker Zelante. Likevel var jeg bekymret. Jeg
snakket med venner og familie om Zelante som var blitt så rolig, alle minte meg
på at Zelante ER en rolig hund og at det sikkert bare var alderen- men hvor
rolig kan en hund egentlig bli?
Det endte med at jeg valgte å få henne skikkelig sjekket hos
dyrlege. Jeg er så heldig å ha en svært god veterinærklinikk i nærheten som jeg
har brukt i alle år jeg har hatt hund - så de kjenner meg. De kjenner egentlig
ikke Zelante så godt fordi hun har alltid vært frisk... Når jeg bestilte timen,
sa jeg som sant var at det mest sannsynlig var jeg som trengte å bli beroliget.
Vi kom til timen til vår favorittdyrlege og jeg forklarte
alle de små tingene som jeg ikke syntes stemte lenger - ingen store og utslagsgivende,
bare mange små. Når jeg var ferdig å fortelle, sa han umiddelbart at han hadde
en mistanke men at han ville ta en grundig undersøkelse først. og hun ble
undersøkt fra topp til tå før det til slutt ble tatt blodprøver. Han fortalte
at han mistenkte lavt stoffskifte og svar på prøvene ville vi få neste dag.
Dagen etter ringte han og fortalte at mistanken var rett og at prøvene ble
sendt videre for å få nøyaktige verdier slik at han visste dosering på medisinene.
Det var en lettelse både å få vite hva det var - og ikke minst at det var noe
som lett kunne behandles med medisiner. Det viser seg at lavt stoffskifte ikke
er unormalt for hunder over 6-7 år.
Zelante startet på medisinene og selv om dyrlegen sa at det
tar tid før vi vil se bedring, så gikk vi og kikket og håpte hver dag. Det var
en dag hun var i bedre form - ellers gikk det mer motsatt vei. Ho ble roligere
og roligere og orket bokstaveligtalt ingen ting. I ferien var det ille, vi var
på seiltur og Zelante ville ikke gå turer når vi lå i land i det hele tatt. Vi
måtte mer eller mindre tvinge henne til å ta doturene. Ombord ville hun bare
ligge på fanget mitt, helst med et pledd rundt seg. Når vi kom hjem etter
ferien var det en kveld ho var på en liten halvtimes tur. Ho gikk greit i
starten og viste at ho ville på tur, men på veien tilbake ble ho bare mer og
mer sliten. Når ho kom hjem var ho helt "tom" og la seg rett ned og
orket ingenting. Når vi prøvde å legge henne bedre tilrette, begynte hun å
skjelve. Der og da trodde vi virkelig at vi snart kom til å miste Zelante. Den
dagen var vendepunktet! Dagene etter begynte Zelante sakte men sikkert å være
mer aktiv. Ho viste at ho ville gå tur, ho begynte å løpe litt sammen med andre
hunder og ho hopper på folk som hun kjenner og er glad i.
Det har vært utrolig vanskelig å vite hva en skulle gjøre.
En er "innprentet" med at hunder trenger så og så mye aktivitet - hva
gjør en da når hunden ikke vil? Heldigvis har vi god dialog med dyrlegen. Han
er klar på at når Zelante er tom - så er hun tom. Da har hun ingen reserver å
hente og må bare få ta den tiden hun trenger til å hente seg inn.
Nå har det gått noen uker og Zelante viser til vår store
glede stadig bedring. Ho er begynt å mase på tur og etter turen så slapper ho
bare av en liten stund før ho har lyst til at vi skal begynne å trene eller
gjøre noe annet gøy. Vi er strålende glade for bedringen og når Zelante vil ha
oppmerksomhet - så får hun den :)
Vi har fortsatt en lang vei å gå. I løpet av disse månedene
har Zelante mistet svært mye muskelmasse. Nå venter jeg bare på at jeg er
sikker på overskuddet hennes, så skal vi begynne å gå å svømme for å få bygget
muskler strukturert. Zelante er jevnlig til kontroll hos dyrlegen for å sjekke
at hun får riktig dose medisin. Medisin skal hun ha resten av livet og ho
begynner å bli god på blodprøver. Medisin ser hun på som godbiter, så når jeg
spør om ho vil ha medisin - kommer ho løpende.
Jeg fikk skryt hos dyrlegen fordi jeg oppdaget stoffskifte
problemene hennes tidlig. Det er en snikende sykdom som ikke er så lett å se
komme. Derfor er det mange som overser det i starten, eller tror som jeg at det
er normale endringer og at en innbiller seg ting. Det er også årsaken til at
jeg skriver denne historien - slik at andre kanskje tidlig kan reagere på små
ting som endrer seg hos en gammel hund..... Personlig ønsker jeg at jeg ikke
hadde vært så opptatt av meg og jobben at jeg hadde tatt henne til dyrlegen
enda tidligere. Kanskje hadde hun sluppet den siste slappe delen da - men det
kommer vi nok aldri til å få vite. Derfor er jeg nå bare så inderlig glad for å
se at ho er i stor bedring og for å vite at tross sykdommen kan hun bli svært
gammel :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar