Litt filosofering

Når en går rundt og har vondt i ryggen, er det ikke så mye en får gjort. Desto mer får en tenkt!

En av de tingene jeg har tenkt over er, hvorfor kaller de en hund som krever mye pelsstell - for pelshund? Alle hundene jeg har hatt har hatt pels:-) Normalt synes jeg ikke at det er så veldig mye pelsstell med Zelante. Ho bades vanligvis en gang i uka og børstes hver dag. Normalt tar jeg børstingen mens jeg ser TV og ellers hadde sittet og kost med henne, så det føles ikke som noe ekstra jobb. Men, så er det de gangene jeg ikke får gjort det - da er det plutselig veldig mye jobb. Som nå når ryggen har slått seg vrang. Det er utrolig hvor fort hun klarer å få floker og når de ikke blir tatt etterhvert - så akkumulerer de med lynets hastighet. I dag var ryggen det beste den har vært på lenge og kampen mot flokene har begynt. Vi har en lang vei å gå, siden Zelante er en pelshund....

Som dere kanskje har fått med dere så er Zelante forholdsvis kresen:-) Det er ikke alt som går ned hos henne nei! Men, samtidig er hun en ukuelig optimist. Den kombinasjonen resulterer i endel morsomme settinger. Ho elsker å stjele, dersom vi for eksempel har kost oss med sjokolade, og det ligger litt på bordet - så er ho kjapp til å stjele den. Men, ho spiser den ikke. Ho tar den med på puta si og legger den pent fra seg der, så legger ho seg gjerne opp på den. Så kan dere forestille dere hvordan ho ser ut med smeltet nøttesjokolade i pelsen.

Selv om jeg vet jeg ikke burde, så må jeg av og til prøve å finne ut hva hun tenker. Ho er veldig flink når vi spiser middag, da ligger hun under bordet og venter på at vi skal bli ferdige. Når vi er ferdige står hun klar til å hjelpe oppvaskmaskina med jobben. Det morsomme kommer når vi har hatt noe til middag som ho ikke liker. Som i dag, da hadde vi reinsdyrsteik og Zelante liker absolutt ikke vilt! Ikke i noen form. Når jeg begynte å sette inn i oppvaskmaskina, var hun umiddelbart klar til å begynne å slikke tallerkenene, men så oppdagde hun at dette var ikke noe godt! Jo mer jeg satte inn i maskina, jo kjappere sjekket hun hva som kom, men det kom ingenting som hun likte.... Det er da optimismen hennes skinner gjennom. Ha står bare og venter på at "det gode" skal dukke opp. Det er da jeg tror at jeg kan lese tankene hennes, det er som om hun sier. "Hallo? Jeg så at dere spiste noe godt! Dere spiste mye - og lenge - når skal du ta det gode av bordet? Jeg vet jo at det er der..." Selv etter at bordet er tomt og vasket, så står hun der - skikkelig optimistisk og venter på "det gode" som vi spiste. Ho er nemlig overbevisst om at VI bare spiser gode ting (og det har ho jo rett i), så når vi spiser sjokolade, så tror ho ikke at det er sjokolade - men noe som ho synes er kjempegodt. Selv etter at ho har fått smakt så er ho sikker på det!