Zelante har vært på ferie

Vi har vært i Frankrike og hentet ny seilbåt, imens har Zelante vært hos Unni som var så snill å passe henne.

Først hadde jeg tenkt å starte med vaksineringen og ta henne med. Men, det er ganske strenge krav til å oppsøke dyrlege med en gang vi kommer til enkelte land, så fordi jeg var redd for at vi ikke skulle klare å overholde reglene og at hun dermed skulle havne i karantene så bestemte jeg meg for å la henne bli hjemme.

Fra vi reiste til vi kom hjem tok det tre og ei halv uke. Zelante kjenner Unni ganske godt, i tillegg har Unni en sønn som er god kompis med Z, så jeg var ikke i tvil om at HUN skulle få det bra, da var det litt verre med meg selv. Tenk å være så lenge uten gullet mitt!! Heldigvis var Unni så lur at hun har blogget om tida Zelante var hos henne, det hjalp veldig godt mot savnet mitt.

I ettertid, så er jeg veldig glad for at jeg bestemte meg for å la Zelante være hjemme. Det å hente en ny båt i utlandet er mye mer krevende enn det vi først hadde tenkt oss. Svært mye tid gikk til å få tak i nødvendige ting til båten, og å få ordnet ting slik vi ville ha de. Vi jobbet lange dager før vi startet turen, og det ble ikke kortere økter etter at hjemreisen var startet. Først seilte vi til målet vår, så måtte vi ordne med alt som vi hadde oppdaget underveis at det trengte å bli fikset. Det er ikke slik at det var noe galt med båten, men skruer måtte etterstrammes, vi trengte ett tau her - en sjakkel der osv.... Alt tar tid og når en skal gå og lete etter butikker som har det vi trenger i en fremmed by, så går tida fort. Det hadde blitt lite tid til turer og kos for gullet mitt, og det hele hadde mest sannsynlig endt med mye dårlig samvittighet.

Når vi kom tilbake til Husnes var jeg skikkelig spent på hvordan Zelante ville møte meg. Unni og Zelante kom og møtte oss på kaia. Med en gang Zelante så meg, var det akkurat som om hun ikke trodde det hun såg.... Hun gikk litt rundt meg og var litt usikker. Men, med en gang jeg satte meg på huk, kom hun stormende, og alt var helt som før vi reiste. Jeg var også veldig spent på hva som ville skje når Unni skulle reise hjem, ville Zelante prøve å følge henne? Men (til min egoistiske glede) så gjorde Zelante ingen tegn til å ville følge Unni, det var tydelig at hun mente at nå var hun hjemme :-). Nå har Zelante vært hjemme i ei uke, på den tida har jeg fulgt henne med "argusøyne" for å se om hun viser noen reaksjon på at hun var hos andre så lenge. Men, til min store glede så kan jeg ikke se noen ting. Hun er akkurat som hun var før vi reiste. Det finnes ikke tvil om at Zelante har hatt det fantastisk godt mens vi var borte!

Unni brukte tida ho passte Zelante godt. Ho trent med henne, og har gått lange fine turer med henne. Og sist men ikke minst - ho har reklamert for rasen, og Zelante sine valper. Det er faktisk folk som seriøst vurderer valp av Zelante, etter å ha møtt henne denne perioden.

Det er utrolig kjekt å ha en hund som er så sosial og grei at jeg kan overlate henne for så lang tid til venner - og eneste problemet er at skivene forsvinner fra bordet om de ikke passer på ;-) Ho roer seg der hun er, og hun oppfører seg skikkelig selv om ikke jeg er tilstede. Hun er snill med alle hun møter, og sjarmerer de fleste. Jeg er så ufattelig glad for å ha en slik hund - det kan ikke beskrives, og jeg tror ikke at jeg hadde forstått verdien av det, dersom det ikke hadde vært for erfaringen med Dina.

Sist men ikke minst, tenk å være så heldig å ha venner som Unni, som med en gang hun såg behovet meldte seg som "hundevakt"! Det å vite at Zelante var hos noen jeg kjenner, og å vite at hun hadde det godt, var med på å gjøre hjemturen til en fantastisk opplevelse for meg. Tusen, tusen takk Unni - jeg tror du aldri kommer til å forstå den enormt store tjenesten du har gjort meg!