Zelante har vært (er) syk

Det er alltid lett å fortelle om gode tider når en har hund. Denne gangen forteller jeg om ei tid vi har hatt som ikke har vært like lett...

Zelante har alltid vært rolig av seg. Iallefall om en sammenligner med de andre hundene jeg har hatt. I tillegg har Zelante alltid hatt roen - det har ikke vært lett å stresse henne opp....

I vinter begynte Zelante å bli ENDA roligere, så rolig at det ikke var til å tro. Hun begynner å dra på årene og da er det jo normalt at også hunder blir roligere, men hvor rolige kan de bli liksom...?

Det var i tillegg (veldig) små ting i oppførselsen til Zelante som endret seg. Av og til ville hun ikke gå trappa vår, det var umulig å finne en sammenheng i de gangene ho ikke ville gå trappa og vi tenkte at det gjerne var en fix idè. Zelante begynte også å drikke vann fra vannskålen, det har ho aldri gjort. Selv om hun alltid har hatt ferskt vann tilgjengelig - så ville ho bare drikke fra vasken, ho stod utenfor badedøren og slo på den med potene helt til vi kom og satte på springen. Nå ville ho ikke lenger ha vann fra vasken, uansett hva vi gjorde. Ho begynte å drikke vann til helt andre tider enn normalt ikke noe mer enn normalt - men til helt andre tider. I skogen kunne hun gå som en snegle - eller plutselig løpe villman (selv om det sjeldent varte lenge). Ho har alltid vært kosete - nå ble ho ekstremt kosete og skulle hele tiden ligge på fanget. Av og til - med ukers mellomrom kunne ho få skjelvinger, de var så små og varte så kort at jeg aldri var helt sikker på at hun virkelig hadde hatt de....  Jeg grublet og tenkte har ho vondt, ser hun dårlig.... Men det var umulig å finne en sammenheng i noe som helst og derfor var muligheten også at jeg bare innbilte meg ting....

Midt opp i det hele var jeg gjennom ei svært tøff tid på jobb og jeg vet at mitt humør lett påvirker Zelante. Likevel var jeg bekymret. Jeg snakket med venner og familie om Zelante som var blitt så rolig, alle minte meg på at Zelante ER en rolig hund og at det sikkert bare var alderen- men hvor rolig kan en hund egentlig bli?

Det endte med at jeg valgte å få henne skikkelig sjekket hos dyrlege. Jeg er så heldig å ha en svært god veterinærklinikk i nærheten som jeg har brukt i alle år jeg har hatt hund - så de kjenner meg. De kjenner egentlig ikke Zelante så godt fordi hun har alltid vært frisk... Når jeg bestilte timen, sa jeg som sant var at det mest sannsynlig var jeg som trengte å bli beroliget.

Vi kom til timen til vår favorittdyrlege og jeg forklarte alle de små tingene som jeg ikke syntes stemte lenger - ingen store og utslagsgivende, bare mange små. Når jeg var ferdig å fortelle, sa han umiddelbart at han hadde en mistanke men at han ville ta en grundig undersøkelse først. og hun ble undersøkt fra topp til tå før det til slutt ble tatt blodprøver. Han fortalte at han mistenkte lavt stoffskifte og svar på prøvene ville vi få neste dag.

Dagen etter ringte han og fortalte at mistanken var rett og at prøvene ble sendt videre for å få nøyaktige verdier slik at han visste dosering på medisinene. Det var en lettelse både å få vite hva det var - og ikke minst at det var noe som lett kunne behandles med medisiner. Det viser seg at lavt stoffskifte ikke er unormalt for hunder over 6-7 år.

Zelante startet på medisinene og selv om dyrlegen sa at det tar tid før vi vil se bedring, så gikk vi og kikket og håpte hver dag. Det var en dag hun var i bedre form - ellers gikk det mer motsatt vei. Ho ble roligere og roligere og orket bokstaveligtalt ingen ting. I ferien var det ille, vi var på seiltur og Zelante ville ikke gå turer når vi lå i land i det hele tatt. Vi måtte mer eller mindre tvinge henne til å ta doturene. Ombord ville hun bare ligge på fanget mitt, helst med et pledd rundt seg. Når vi kom hjem etter ferien var det en kveld ho var på en liten halvtimes tur. Ho gikk greit i starten og viste at ho ville på tur, men på veien tilbake ble ho bare mer og mer sliten. Når ho kom hjem var ho helt "tom" og la seg rett ned og orket ingenting. Når vi prøvde å legge henne bedre tilrette, begynte hun å skjelve. Der og da trodde vi virkelig at vi snart kom til å miste Zelante. Den dagen var vendepunktet! Dagene etter begynte Zelante sakte men sikkert å være mer aktiv. Ho viste at ho ville gå tur, ho begynte å løpe litt sammen med andre hunder og ho hopper på folk som hun kjenner og er glad i.

Det har vært utrolig vanskelig å vite hva en skulle gjøre. En er "innprentet" med at hunder trenger så og så mye aktivitet - hva gjør en da når hunden ikke vil? Heldigvis har vi god dialog med dyrlegen. Han er klar på at når Zelante er tom - så er hun tom. Da har hun ingen reserver å hente og må bare få ta den tiden hun trenger til å hente seg inn.

Nå har det gått noen uker og Zelante viser til vår store glede stadig bedring. Ho er begynt å mase på tur og etter turen så slapper ho bare av en liten stund før ho har lyst til at vi skal begynne å trene eller gjøre noe annet gøy. Vi er strålende glade for bedringen og når Zelante vil ha oppmerksomhet - så får hun den :)

Vi har fortsatt en lang vei å gå. I løpet av disse månedene har Zelante mistet svært mye muskelmasse. Nå venter jeg bare på at jeg er sikker på overskuddet hennes, så skal vi begynne å gå å svømme for å få bygget muskler strukturert. Zelante er jevnlig til kontroll hos dyrlegen for å sjekke at hun får riktig dose medisin. Medisin skal hun ha resten av livet og ho begynner å bli god på blodprøver. Medisin ser hun på som godbiter, så når jeg spør om ho vil ha medisin - kommer ho løpende.

Jeg fikk skryt hos dyrlegen fordi jeg oppdaget stoffskifte problemene hennes tidlig. Det er en snikende sykdom som ikke er så lett å se komme. Derfor er det mange som overser det i starten, eller tror som jeg at det er normale endringer og at en innbiller seg ting. Det er også årsaken til at jeg skriver denne historien - slik at andre kanskje tidlig kan reagere på små ting som endrer seg hos en gammel hund..... Personlig ønsker jeg at jeg ikke hadde vært så opptatt av meg og jobben at jeg hadde tatt henne til dyrlegen enda tidligere. Kanskje hadde hun sluppet den siste slappe delen da - men det kommer vi nok aldri til å få vite. Derfor er jeg nå bare så inderlig glad for å se at ho er i stor bedring og for å vite at tross sykdommen kan hun bli svært gammel :)

Valpeblogg

På grunn av erfaringene fra sist, får valpene sin egen blogg - helt fra starten.
Den finner dere her:

Aqua de Zelantes B-Kull

Endelig

Som kom til slutt dagen der valpene ville se verden.
Sent på kvelden dag 62 falt temperaturen til Z til 37 grader, det var omtrent som bestilt for samtidig som tempen falt - landet flyet med jordmor Helene. Zelante og jeg la oss på valperommet for å sove den natta. Vi lå på ei seng full av kladder begge to. Det var veldig greit å ligge slik, jeg hadde full kontroll over Zelante og klarte dermed å  slappe av slik at jeg fikk sovet. Våknet innimellom når Zelante ville lage rede i senga, men med en gang ho roet seg sovnet vi begge igjen. Utpå dagen dag 63 falt temperaturen til 36,6 før den sakte men sikkert begynte å stige igjen. Jordmor Helene og AM kom på formiddagen, også var det bare å vente....
Zelante var helt rolig, varierte mellom å sove litt og å "bygge rede". Ho hadde fått masse handklær i valpekassa slik at ho fikk det som ho ønsket. Av og til tok vi oss en liten tur ut, Zelante hadde egentlig ikke lyst til å gå ut men når vi først var kommet ut var det tydeligvis godt å få bevege seg likevel.

Litt før halv syv gikk vannet og ti minutter etter det kom første valp. Deretter gikk det slag i slag til vi stoppet på åtte. Fire tisper og fire hanhunder. Alle sorte, noen helt sorte og noen med små hvite flekker i brystet. Valpene er gode og runde og skikkelig livskraftige. Gutt nr to gjorde seg bemerket når han kom ut - han kom nemlig gående.... Han tok hull på fosterposen med engang snuten og forlabbene kom ut og det så rett og slett ut som at han kom gående...

Zelante tar rollen sin som nybakt mamma alvorlig. Ho har krøllet seg godt rundt valpene som ligger og suger melk og slikker de grundig for å sikre seg at alle funksjoner kommer i gang som de skal. Det er bare så vidt jeg har klart å lokke henne på en liten dotur utover det har ho ikke flyttet på seg i det hele tatt etter at siste valp kom. Ho spiser og drikker godt og det kommer nok godt med tenker jeg :) Nå er det sent på kveld og tida for oss alle å legge oss. Jeg er litt usikker på om jeg får sove der jeg ligger og kikker opp  i valpekassen, men det er ikke så farlig. Det finnes vel ikke noen bedre måte å bli holdt våken på enn synet av åtte små søte valper.

Ventetid

Nå går vi bare her og suller og venter, Zelante og jeg, jordmor og AM og sist men ikke minst alle de som venter på valper. Jeg tror kanskje at ventetiden er kortest for meg og Zelante. Vi har full kontroll, jeg ser hele tiden hvordan Zelante har det og jeg måler temperaturen for å ha kontroll med når fødselen nærmer seg start. Normaltemperaturen til hunder er ca 38,5 grader celsius. Før fødsel synker den som oftest til under 37 grader før den rett før første valp kommer stiger til normaltemperatur igjen. Årsaken til at temperaturen syner er at valpene utskiller et hormon som setter fødselen i gang.

Zelante trenger mye hvile for tida, og det får ho. Ho vil ikke gå ettermiddagstur lenger. Om morgenen og på ettermiddagene går ho bare til ho har funnet en god plass å gjøre fra seg på. Med en gang ho har gjort det ho må, så snur ho og går hjem. Ikke tale om at ho vil gå tur da. På kvelden vil ho gå litt lenger. Det er fortsatt ikke snakk om langtur - men et lite stykke kommer vi oss.

Favorittmaten er pannekake - ho gjør hva som helst for pannekaker. Ho elsker pannekaker til vanlig, men nå er ho rett og slett helt vill etter de. Vi har måttet ha mange pannekakemiddager de to siste ukene....
Ho synes nok at det er tungt nå, ho ligger gjerne og stønner når ho ligger på sofaen og koser seg. Alt er klart, vi går bare og venter..... Og koser med valpene via Zelante sin mage.

8 Uker - nå nærmer det seg!

Her står alt bra til. Zelante vokser - og vokser... Ho har godt med appetitt, men ikke så mye at noe annet enn magen vokser. Jeg ønsker egentlig at ho skal legge på seg litt før fødselen, men tviler på at det skjer. Ho er ganske tung og liker ikke å hoppe lenger. Tenker at ho kjenner det i beina når ho lander... Så vi hjelper henne både inn i bilen og utav bilen for tida. (Det er ganske høyt å hoppe også, så...)
Magen hennes har en helt annen fasong denne gangen enn det den hadde ved forrige kull. En ser det ikke så godt når hun ligger, men når jeg ser henne ovenfra er fasongen helt annerledes. Derfor er det utrolig vanskelig å bestemme seg for om ho er større eller mindre enn sist... Ho er nemlig begge deler.... I følge venninner som har barn og gjerne flere barn så er dette veldig kjent og den minste magen kan gi de største barna - her er det tydeligvis bare å smørre seg med tålmodighet og vente og ser. Det er ikke så veldig lenge til de kommer nå, ca ei uke?
Når jeg satt og koste med Zelante sent i gårkveld kjente jeg liv i magen for første gang. Det er så utrolig fascinerende, valpene blir på en måte mer virkelige med en gang jeg kjenner noe til de.... Åhhh, det er så koselig og så spennende - o
Zelante hadde den kipeste lørdagen "ever"i går. Vi skulle ha stekt and med appelsinsaus til middag. Jeg reagerte på lukta når jeg gjorde den klar til ovnene, men tenkte at de nok bare hadde vært litt overivrige i bruk av gass når de vakumpakket den. Den gang ei, når anda var  ferdigstekt så var det ingen tvil om at den ikke kunne spises verken av to eller firbeinte. Dermed ble det dårlig med lørdagsmiddag på alle sammen. Mannen og jeg hadde fikk lammekoteletter som reserveløsning, men siden de ikke var tenkt til en fullverdig middag - så ble det lite lørdagsrester til Z fra de. Dermed var vi rett og slett nødt til å gå i fryseren og finne noen godbiter og tine til henne. Men, syntes ho det var greit? Nope, på lørdager skal vi ha lørdagsgodt - ikke treningsgodbiter - så det så! Til slutt gikk det opp for henne at det ikke var noe håp og at ho måtte gå skuffet å legge seg.... Jeg får gjøre det godt igjen og ha pannekakemiddag en av dagene til uka tenker jeg ;)
Valpekassen er satt opp på rommet til Zelante og nå er alt klart. Eneste er at jeg har glemt å kjøpe kladder, men det er enda noen dager igjen så jeg skal nok rekke det tenker jeg.
Vi gleder oss stort!

7 Uker

Tida går jammen fryktelig fort. Det er både bra og skummelt. Bra fordi jeg gleder meg så skrekkelig til valpene kommer. Dumt fordi tida jeg har valpene hos meg kommer til å gå minst like fort som drektigheten....
Zelante har det bare bra. Ho vokser.... Magebildet jeg lovde dere har ikke blitt noe av fordi klippemaskina mi takket pent for seg og nektet å klippe mer. Nå har jeg vært så heldig å få lånt meg ei maskin og Zelante har fått kort fin frisyre. Vi må skynde oss å kjøpe ny maskin, valpene må bli trent i å bli klippet mens vi bor hos oss og da trenger jeg ei god maskin...

Zelante har hatt mye bedre apetitt sist uke. Ho har spist maten sin uten at jeg har blandet noe ned i den. Dvs - først har ho tappert forsøkt å få meg til å forstå at ho trenger noe godt i maten. Det har ho gjort ved å gå i skåla si, hente noen knotter, komme bort til meg også spytte ut knottene fremfor meg. Så har ho sett bedende på meg mens ho har sukket tungt.... Når jeg ikke har reagert så har ho spist knottene sine - før ho har gjentatt prosedyren med ny forsyning. Luringen min :)

Ho er fryktelig varm, håper at det hjelper litt å få kort pels - selv om det ikke virker som at det har hjulpet så mye... Også er ho begynt å "produsere" melk. Jeg liker ikke å si "produsere melk" - det virker så fabrikkaktig, ikke som at det er noe gullet mitt gjør og som gullet mitt skal gjøre.... Men - ho har nå startet med det i allefall....

I løpet av kommende uke vil jeg mest sannsynlig kunne se og føle bevegelse hos valpene. Det gleder jeg meg til, det var helt fantastisk sist og jeg tror ikke at det blir mindre fantastisk denne gangen. Valpene begynner å få pels, så om ho hadde hatt gjennomsiktig mage hadde vi kunnet sett hvilken farge alle valpene får :)

Vi tobeinte skal bruke uka til å gjøre alt klart til valpene kommer. I dag har vi hentet alle valpetingene ned fra loftet. Det er nesten som å hente frem julepynten..... Nå skal valpekassa komme på plass og få innhold. Så må vi sjekke at vi har alt vi trenger og det vi eventuelt mangler må vi få tak i. Det blir nok enda ei uke som kommer til å gå fort...

6 Uker

Magen til Zelante vokser og er blitt stor, ho har litt for mye pels på magen til å få skikkelig gode "magebilder" det må vel bli klipping en av dagene tenker jeg...... Omkretsen har økt med 10 cm!
Ho er i fin form men har hatt dårlig matlyst. Ho får spesialbehandling og valpefor på boks fra dyrlegen smaker tydeligvis ganske godt. I tillegg er pannekaker en skikkelig "høydare". Når turvenninne har med seg pannekaker på tur, kan jeg egentlig bare gå hjem og sette meg og vente. Da har Zelante rett og slett glemt at jeg finnes.... Og møter vi pannekakevenninnen uten pannekaker, så gjør Zelante sitt beste for å fortelle henne at det ikke er akspetabelt. Ingen erstatning er god nok...

De siste dagene har matlysten kommet tilbake og nå spiser ho heldigvis normalt. Håper det holder lenge!

På samme måte som sist gang, elsker ho å bli kost på magen. Mye mer enn til vanlig. Men, det gjør jo ingenting, å kose en stor mage med mange valper inni er bare koselig også har jo både Zelante, valpene og jeg veldig godt av det. I følge boka "Valpesosialisering" av Gry Løberg er det gjort endel forsøk som viser at fysisk kontakt med tispa under drektigheten er positivt (ikke at Zelante mangler det ellers heller men.....) Både tispa og den som klapper, produserer hormoner som oxytocin, prolaktin, dopamin og endorfin når de klapper og koser. Valpenes evne til å føle er utviklet før fødsel og noen mener at valpene kan føle at tispa strykes på magen og på grunn av det tåler de valpene bedre å bli handtert etter fødsel enn de som ikke har fått kos i mors mage.
Tida til valpene skal komme nærmer seg med stormskritt. Til helga tenker jeg at vi får finne frem valpekassen og alt valpeutstyret slik at vi får sjekket at alt er på plass og klart.

Vi har vært så heldige å få nye heklede merkeband fra AM - datteren til jordmora vi hadde med oss sist. Både AM og søsteren N gleder seg veldig til valpene skal komme og de skal være med å hjelpe til. Det er kjekt å ha barn og ungdommer som synes det er kjempegøy med hunder og som mer enn gjerne vil være med og hjelpe til.